Se information om den valgte bog

Senest opdateret 13. januar

Af Bjørnstjerne Bjørnson

fra 1913 på Gyldendal og Nordisk Forlag

Oplag: 7

Kategorier: Norge, Religion, Romaner

pris: 65 kr – stand: ★★★★

Vægt: 395 gram

Indbunden orig. hellærred. Paa Guds Veje er en didaktisk roman fra 1889 av Bjørnstjerne Bjørnson.[1] I romanen setter Bjørnson kristen moral opp mot en moral som er inspirert av utviklingslæren. De to motstridende moralsynene blir personifisert gjennom barndomsvennene Ole Tuft, som er prest, og Edvard Kallem, som er lege. Handling Bokens hovedpersoner er de to vennene Ole Tuft og Edvard Kallem. Også Edvards søster Josefine har en fremtredende rolle. Boken følger dem fra barndommen og frem til de er voksne. Ole ønsket som barn å bli misjonær, og ender opp som prest. Edvard blir lege, og er stadig kritisk til kristendommen, hvilket påvirker hans forhold med vennen Ole allerede i barndommen. Ole forelsker seg i Josefine, Edvards søster, og som voksne gifter de seg. Edvard gifter seg med Ragni, en fraskilt kvinne. Dette ekteskapet fordyper konflikten mellom Edvard og Ole; Josefine stiller seg på ektemannens side mot broren. Språk Bjørnson skrev Paa Guds Veje på et språk, som var hans forslag til hvorledes riksmålet burde være. Rettskrivingen skiller seg sterkt fra både moderne bokmål og datidens dansk; eksempler på unike skrivemåter i boken er blant annet æn istedenfor end, ner for ned, nætop for netop, fræm for frem, kvæll for kvæld, igæn for igen, blét for blevet, og kænne for kende. Rettskrivingen er ikke alltid konsistent, og språket er, i dette stadiet, eksperimentalt og har ikke nådd Bjørnsons endelige riksmål. I et etterord i boken skrev Bjørnson følgende kommentar om sin rettskriving: «Sprogforholdene i Norge er slike, at går vi ikke den landsgyldige uttale imøte, så får bygdemåls-stræverne ret. Og forsømmer vi de krav på sansynlighed, som også må gøres til sprogformen, når folks tale og tænkesæt skal fæstes, så hævner det sig snart i foredraget. Men skriftsproget er hos os gledet for langt bort fra talesproget, til at jeg tør være følgestræng. Avvikelserne er ellers flere, æn jeg selv ønsket, fordi jeg er en dårlig tryk-retter. Men de, som laster mig for min gode vilje, skulde huske, hvad min forrige forlægger sa mig, at jeg tapte tusener på min retskrivning, - og at jeg likevel blir ved».[1]